Pantodonten og gruvebesøk i Gruve 7

Denne uka har vært/er viet 4 dager med introduksjonskurs for nyansatte. Onsdag var jeg dermed ”under dagen” i Guve 7, i Adventdalen bare 15 km utenfor Longyearbyen. Dette er den minste av Store Norskes 2 gruver som er i drift, med ca 25 ansatte.

Dagstiger (en form for skiftleder i gruva) Kjell tok i mot oss 3 ”nye” med tjæresvart kaffe på pauserommet. Deretter ble vi oppkledd i kjeledresser, sko og hansker, hjelm med lykt, munnbind og selvredder. Det siste er en liten metallboks som festes i beltet og som skal fungerer som gassmaske/luftfilter i tilfeller gassutvikling eller brann i gruva.

Gruvegangene i Gruve 7 er bare 1,3 – 1,5 meter under taket og 4-5 meter brede. De ytterste gruvegangene er i senere tid blitt utvidet, så vi kjørte pick-up de første 10 minuttene inn i gruva. Deretter ble taket lavere, og vi parkerte bilen og satte oss i en ”olemann”. Eller – ”la oss” er mer riktig. En ”oolemainn”, på gruvespråk og syngende nordnorsk, er et underlig tysk kjøretøy. Det kan beskrives som en stor jeep man har kuttet taket av ved nederste del av vinduene, slik at kun understellet fungerer som kjøretøy. Denne brukes altså i gruver med lav takhøyde (dette er nok IKKE korrekt gruvespråk), og vi passasjerene lå langflate på ryggen ved siden av hverandre, bak sjåføren.

Så bar det innover og nedover i gruva. Vi lå og så i taket i lys av hodelyktene våre mens Kjell kjørte spetakkelet. Vi kjørte kjempefort, det humpet og bråkte, og det kilte i magen. Det føltes som om vi hadde taket bare noen få cm over hodet, så jeg forsøkte bokstavlig talt å ligge mest mulig lavt. Kjell, som har jobbet i gruva siden 1974, satt oppreist i førersetet og dukket elegant unna små skilt, kabler og annet farlig som hang ned fra taket og passerte i full fart. Jeg kan sverge på at hjelmen hans berørte taket opptil flere ganger på ferden. Ved første stopp fortalte han at denne ”olemann” ikke går fortere enn 20 km i timen og at det bare føles som om det går raskere!

400 meter nede i fjellet stoppet vi ved avtrykkene etter den velkjente Pantodonten. Pantodonten var et dyr som levde på Svalbard for mellom 50 og 60 millioner år siden, visstnok et av de første store landdyrene etter at dinosaurene døde ut. Den skal ha sett ut som en blanding av en elefant og en maursluker og kunne bli opp til 1 tonn tung. På den tiden lå Svalbard betraktelig mye lengre sør på kloden, og dagens kull var en tropisk myr som Pantodonten spaserte fornøyd over. Noen millioner år senere viser det seg at ca 12 av fotavtrykkene hennes har blitt forsteinet. Disse ble oppdaget 400 meter under bakken, under utvinningen av kull i gruva for 2,5 år siden. I taket, verdt å merke seg.

Gruve 7 ble startet i 1966 og kan ha potensialet til 30 års videre drift, dog avhengig av diverse faktorer. Det har vært 2 tragiske dødsulykker i gruva. Gruvedriften har endret seg fra at 3 mann krøp på magen etter hverandre i gruvegangen for å hente ut kullet, til dagens mekaniserte drift. Kjell har vært med på utviklingen og var en fantastisk guide.

Det er 2-3 minusgrader i Gruve 7. Vi var passelig kalde da vi etter et par timer kom ut i dagslys, det vil si svart januardag på Svalbard. Vi var også rimelig svarte i trynet etter kullstøvet, og for øvrig fulle av inntrykk. En tur med ”Olemann” i Gruve 7 utklasser uten tvil den tøffeste berg-og-dalbanen jeg har kjørt, Space Mountain i Disney World.