Scooterredningsaksjon

Nei, det var faktisk ikke meg som måtte reddes. Jeg var derimot en del av redningstroppen!

Søndag var det 3 milde minusgrader i Longyearbyen, og det føltes som sommer for meg som nå har akklimatisert meg til en snittemperatur på noenog20 minus. Det er fremdeles stummende mørkt her oppe, men jeg mener bestemt at himmelen er mer mørkeblå enn svart og at jeg kan ane konturene av fjell i klarvær. Kim, Aleksander og undertegnede la ut på scootertur i går ettermiddag. Jeg har ennå ikke funnet en brukt versjon av Ski-Dooen jeg vil ha, så nå har jeg utvidet søket og intensivert scooterjakten min. I går prøvekjørte jeg en Lynx Adventure 600 SDI. Ja visst, jeg begynner å skille mellom scootermodeller! Med god hjelp, vel å merke… Vi kjørte innover Longyearbreen mot Colesbukta. Føret og temperaturen var flott, så vi bestemte oss for å ta en litt lengre runde tilbake, gjennom Todalen.

I starten av Todalen nærmer vi oss 2 scootere som står parkert i løypa. Ser det ut som. Når vi kommer nærmere, jeg som nr 2 i følget, vinker de oss forbi og jeg skjønner med ett hvorfor. De har nemlig kjørt seg fast i issørpe. Jeg måtte gi full gass i forbikjøringa for ikke å bli stående fast selv. Vel passert stopper vi scooterne og går tilbake for å se hva som har skjedd. Det viser seg at det er et nyinnflyttet (nyere enn meg!) par på scootertur som nå har kjørt seg fast, med hver sin scooter og en slede. Det viser seg også at underlaget er et tynt lag av skare med en drøy halvmeter med issørpe under.

De neste to timene bakset vi med å taue/dytte/hale opp de to scooterne. Logisk nok brukte vi 2 scootere som stod på fast grunn til å taue opp en som stod fast, samtidig som vi også dyttet den fastkjørte scooteren. Det sier seg selv av det var en iskald fornøyelse - vi vasset i isvann og sørpe til langt over kneet. Det var lite fast grunn og mye sørpe, så slepetauene ble til tider for korte. På det mest hektiske stod 4 av 5 scootere sørpefast. Underveis måtte Kim dra løs Aleksanders scooter, og et siste kraftig rykk i feil retning førte til at både sistnevnte og hans nye scooter fikk seg et isbad. Veltet så kjempestygt ut men endte heldigvis uten personskader.

Ganske i begynnelsen av den hektiske scootertauinga slenger eks-soldat Kim til meg rifla si (eller var det en hagle?) og ber meg holde isbjørnvakt, da han syns det er vrient å jobbe med skytevåpenet på ryggen. ”Den er helladd” sier han informerende. Det er ikke akkurat anledning til å spørre hva i svarte DET betyr i praksis, så jeg skuler smånervøst oppover fjellkammene. Jeg bestemmer meg for at bjørnen holder seg unna akkurat nå. Det skal sies at jeg faktisk har prøveskutt med rifla, men hadde jeg måtte bruke den der og da ville det nok blitt som slagvåpen. Men jeg takker pent for tilliten, og skytetrening står herved på programmet.

Situasjonen var aldri dramatisk, da det var relativt mildt i lufta og ikke uoverkommelig langt unna byen. Den største faren var nok frostskader på føttene da scooterstøvlene var fylt med isvann. Når det er sagt - det kom ingen andre scootere vår vei de par timene mens operasjonen foregikk, så i verste fall hadde de to forulykkede måtte spasere scooterløypa tilbake til byen. Det ville nok tatt noen timer (5-8?), og de var alt slitne, våte og iskalde da vi ankom. Så forståelig nok var de glade for å se oss.

Vi fikk til slutt løs alle 5 scooterne samt sleden. Guttene fikk liv i Aleksanders forulykkede scooter, som for øvrig ble kjørt rett på service, og TIL SLUTT kunne vi kjøre de 20-30 scooterminuttene tilbake til byen. Den påfølgende varme dusjen var ubeskrivelig deilig og ubeskrivelig varm, og hamburgeren og ølen på Kroa etterpå smakte himmelsk.

Svalbard er helt fantastisk. Ikke engang søndagsturene er kjedelige her oppe.